Om bedrifts‑, arbeidskultur og holdning til ansatte samt lederskap innenfor service næringen og restaurantbransjen, — behov for holdningsendring og nytenkning!
Gleden av å ha en jobb og grunnverdien i å ha et arbeid å gå til har dessverre gjennom de siste 10–15 år blitt redusert betraktelig. Det har av mange årsaker blitt for enkelt «å gi opp». «Å gi opp» har blitt en ukultur. Dårlige dager på jobb, møte med motgang, utfordrende oppgaver, stort arbeidspress og lite tilfredsstillende kontrakter har gjort vår bransje til et sted hvor personalet raskt ser etter nye muligheter og hvor arbeidsinnsatsen blir et resultat av dette. Etter å ha arbeidet i ca. 30–35 år denne bransjen, er min grunnholdning at uansett alder og posisjon ønsker enkeltindividet å ha et arbeid å gå til. Oppleve en tilhørighet, føle seg sett og kjenne på en daglig glede av å ha bidratt til egen inntekt, felleskapet og samfunnet. Dette er verdier som hvert enkeltindivid og hver bedrift egentlig verdsetter og forstår viktigheten av.
I 2012 ble «å NAVE» kåret til årets nyord av språkrådet. Ordet betyr å drive dank på statens regning. Ungdom tar seg et friår fra arbeid og utdanning og finansierer dette med penger fra NAV. Et begrep i tiden som, dessverre, forteller mye om samfunnet akkurat her og nå.
I oktober 2012 viste Navs rapport om utviklingen i økonomisk sosialhjelp at unge har den høyeste andelen av støtte fra sosialhjelpen. Av personer mellom 18 og 24 år mottar i underkant av seks prosent støtte. Til sammenligning er 3,8 prosent av den resterende befolkningen mottakere av sosialhjelpen. Tall fra Arbeidsdepartementet viser at antallet personer på såkalte helserelaterte ytelser falt fra 18,7 til 18,4 prosent fra 2010 til 2011. På tross av dette årets tilbakegang har antall personer på ytelsene økt med nesten 100.000 siden 2001.
Den generelle trenden i rapporten viser at antall mottakere av økonomisk sosialstøtte er nedadgående, men aldersgruppen 18 til 24 er både størst og øker mest. Det er ungdommen selv som har skapt ordet. Dette beskriver og sier noe om normaliseringen av den trend samfunnet har skapt.
Den generelle trenden, som nevnt ovenfor, er gjeldende og har høy hastighet blant spesielt ung, sterk og sunn arbeidskraft. Forskjellige miljøer, foreldre og venner påvirker ungdommenes holdning til hvordan NAV fungerer. I tillegg er de unge klar over at vi bor i et land med god økonomi. Dette gjør at mange tror de har rett på ytelser som ikke er reallbaserte. Mennesker, uansett alder, som befinner seg i et slikt miljø med få ambisjoner, får et tilbakelent forhold til arbeidsliv og sine plikter i samfunnet.
Hva er det som skal til for at norsk arbeidsliv bidrar til en holdningsendring i ovennevnte?
Beklageligvis utvikler disse holdningene seg raskt både i restaurantbransjen og i bransjer hvor service på alle nivåer er det som ofte er bedriftens ansikt utad. Hyppig utskiftning av personale, høyt sykefravær, utbrenthet av dyktige medarbeidere som jobber lange dager og kvelder, erstattes ofte med ufaglært personale. Utilfredsstillende arbeidsmiljø oppstår som et resultat av dette. Det er vår oppgave som arbeidsgivere å sette inn de nødvendige ressurser som skal til for at denne trend ikke får rotfeste.
Med varsomhet for generalisering ønsker alle mennesker å bidra i samfunnet. Arbeidskraften består av alle typer mennesker, det er en stor oppgave å ta godt vare på alle arbeidstagere slik at den totale ytelse blir best mulig. Det er uhensiktsmessig å akseptere et samfunn hvor «eliten» er personer i lederstillinger, selvstendig næringsdrivende og hvor mangel på Bachelor- og Mastergrad samtidig kaster skygger over resten av samfunnets arbeidstagere. «Skal vi sikre fortsatt høy verdiskapning og produktivitet, er vi nødt til å se utdannelse og arbeidsliv i sammenheng» sier Inger Lise Blyverket i Hovedorganisasjonen Virke. Å se helheten.
Hva er grunnen til at det unngås å sette fokuset på en tettere samarbeidskultur når vi i dag vet alt vi vet?
Sette det i praksis i hverdagen, og ikke bare å skrive om det i media?
Kommentarer er stengt