Arbeidsglede og arbeidsmoral

Om bedrifts‑, arbei­d­skul­tur og hold­ning til ansatte samt led­er­skap innen­for service nærin­gen og restau­rant­bran­sjen, — behov for hold­ningsendring og nytenkn­ing! 

Gleden av å ha en jobb og grun­nver­di­en i å ha et arbeid å gå til har dessverre gjennom de siste 10–15 år blitt redusert betrak­telig. Det har av mange årsaker blitt for enkelt «å gi opp». «Å gi opp» har blitt en ukultur. Dårlige dager på jobb, møte med motgang, utfor­drende opp­gaver, stort arbei­d­spress og lite til­fredsstil­lende kon­trak­ter har gjort vår bransje til et sted hvor per­son­alet raskt ser etter nye muligheter og hvor arbei­dsinnsat­sen blir et resul­tat av dette. Etter å ha arbei­det i ca. 30–35 år denne bran­sjen, er min grunnhold­ning at uansett alder og posisjon ønsker enkeltin­di­videt å ha et arbeid å gå til. Oppleve en tilhørighet, føle seg sett og kjenne på en daglig glede av å ha bidratt til egen inntekt, felleskapet og sam­fun­net. Dette er verdier som hvert enkeltin­di­vid og hver bedrift egentlig verd­set­ter og forstår vik­tigheten av.

ArbeidsgledeI 2012 ble «å NAVE» kåret til årets nyord av språkrådet. Ordet betyr å drive dank på statens regning. Ungdom tar seg et friår fra arbeid og utdan­ning og finan­sier­er dette med penger fra NAV. Et begrep i tiden som, dessverre, forteller mye om sam­fun­net akkurat her og nå.

I oktober 2012 viste Navs rapport om utviklin­gen i økonomisk sosial­h­jelp at unge har den høyeste andelen av støtte fra sosial­h­jelpen. Av per­son­er mellom 18 og 24 år mottar i under­kant av seks prosent støtte. Til sam­men­lign­ing er 3,8 prosent av den resterende befolknin­gen mot­takere av sosial­h­jelpen. Tall fra Arbei­ds­de­parte­mentet viser at antallet per­son­er på såkalte helsere­laterte ytelser falt fra 18,7 til 18,4 prosent fra 2010 til 2011. På tross av dette årets tilbakegang har antall per­son­er på ytelsene økt med nesten 100.000 siden 2001.

Den generelle trenden i rap­porten viser at antall mot­takere av økonomisk sosial­støtte er nedadgående, men alder­s­grup­pen 18 til 24 er både størst og øker mest. Det er ung­dom­men selv som har skapt ordet. Dette beskriv­er og sier noe om nor­malis­erin­gen av den trend sam­fun­net har skapt.

Den generelle trenden, som nevnt ovenfor, er gjeldende og har høy hastighet blant spe­sielt ung, sterk og sunn arbei­d­skraft. Forskjel­lige miljøer, forel­dre og venner påvirk­er ung­dommenes hold­ning til hvordan NAV fun­ger­er. I tillegg er de unge klar over at vi bor i et land med god økonomi. Dette gjør at mange tror de har rett på ytelser som ikke er reall­baserte. Men­nesker, uansett alder, som befinner seg i et slikt miljø med få ambisjon­er, får et tilbake­lent forhold til arbei­d­sliv og sine plikter i sam­fun­net.

Hva er det som skal til for at norsk arbei­d­sliv bidrar til en hold­ningsendring i oven­nevnte?

Beklageligvis utvikler disse hold­nin­gene seg raskt både i restau­rant­bran­sjen og i bran­sjer hvor service på alle nivåer er det som ofte er bedriftens ansikt utad. Hyppig utskift­ning av per­son­ale, høyt syke­fravær, utbren­thet av dyktige medar­bei­dere som jobber lange dager og kvelder, erstattes ofte med ufaglært per­son­ale. Util­fredsstil­lende arbei­dsmiljø oppstår som et resul­tat av dette. Det er vår oppgave som arbei­ds­gi­vere å sette inn de nød­vendi­ge ressurs­er som skal til for at denne trend ikke får rot­feste.

ArbeidsmoralMed var­somhet for gen­er­alis­er­ing ønsker alle men­nesker å bidra i sam­fun­net. Arbei­d­skraften består av alle typer men­nesker, det er en stor oppgave å ta godt vare på alle arbei­d­stagere slik at den totale ytelse blir best mulig. Det er uhen­sik­tsmes­sig å akseptere et samfunn hvor «eliten» er per­son­er i led­er­still­inger, selvs­tendig nærings­drivende og hvor mangel på Bach­e­lor- og Mas­ter­grad sam­tidig kaster skygger over resten av sam­fun­nets arbei­d­stagere. «Skal vi sikre fort­satt høy verdiskap­n­ing og pro­duk­tivitet, er vi nødt til å se utdan­nelse og arbei­d­sliv i sam­men­heng» sier Inger Lise Blyver­ket i Hov­e­dor­gan­isas­jo­nen Virke. Å se hel­heten.

Hva er grunnen til at det unngås å sette fokuset på en tettere samar­bei­d­skul­tur når vi i dag vet alt vi vet?
Sette det i praksis i hverda­gen, og ikke bare å skrive om det i media?